KJÆRLIGHET OG RELIGION går ikke alltid så godt sammen. Ikke rart at det vanligste spørsmålet som sendes til nettsida mi for tida, kommer fra unge muslimske kvinner i Vest-Europa, også i Norge. De vil forferdelig gjerne vite om de kan gifte seg med ikke-muslimske menn.

Muslimske foreldre og imamer forteller rutinemessig sine barn at islam forbyr giftemål med ikke-muslimer. Men det er ikke nødvendigvis sant. En progressiv amerikansk imam, som er utdannet på tradisjonelle universiteter i Saudi-Arabia og Syria, har skrevet et klart forsvar av giftemål på tvers av religioner fra et islamsk perspektiv. Jeg har lagt «velsignelsen» hans ut på nettsida mi (http://www.irshadmanji.com).

Det er blitt så populært å laste ned denne «velsignelsen» at jeg måtte få den oversatt til flere språk for å tilfredsstille etterspørselen. Velkommen til et hett tema i det 21. århundre ettersom flere muslimer fødes i Vesten eller flytter hit, og dermed møter mennesker med andre religioner.

DET DENNE IMAMEN har gjort handler om mer enn kjærlighet. «Velsignelsen» representerer en bruk av tankekraft til å nytolke Koranen for vår tid. Imamen har fanget ijtihads ånd; islams egen tradisjon for kreativ tenkning. Ettersom globaliseringen fortsetter og pluralismen spres, trenger både muslimer og ikke-muslimer å få vite at islam har et positivt alternativ å tilby til stammementaliteten.

Kreativ tenkning har tradisjoner innenfor islam. I troens første århundrer blomstret 135 tolkningsskoler, takket være den ijtihad'ske ånd. I det muslimske Spania ble studentene lært at de skulle forkaste «ekspertenes» tolkninger av Koranen hvis deres egne samtaler med den tvetydige Koranen ga bedre grunnlag for deres fredelige ideer. Og Córdoba, en av de mest sofistikerte byene i det muslimske Spania, huset 70 biblioteker og kunne dermed måle seg med de fleste verdensbyer i dag når det gjelder antallet offentlige biblioteker.

FRA DET ÅTTENDE til det tolvte århundret sto ijtihads porter til diskusjon, debatt og uenigheter, vid åpne. Det var også på denne tida den islamske sivilisasjonen var verdensledende i skarpsinn og oppfinnsomhet. Så mye av det vi tror tilhører jødisk-kristen kultur har i virkeligheten muslimsk opphav: mokka, hostesaft, gitaren, til og med det ultraspanske uttrykket «Olé», som stammer fra det arabiske ordet «Allah», (men ikke gi oss skylden for de lidderlige hoftebevegelsene).

I det 12. århundrets morgengry ble ijtihads porter stengt. De lærde er uenige om hvorvidt portene ble stengt helt igjen eller bare delvis, men det er enighet om at den artistiske og vitenskapelige aktiviteten som nærte islams gullalder, døde hen.

I DE MANGE hundre årene som er gått siden dengang, har tre antakelser ligget til grunn for den gjengse islamske praksis. Ritualene varierer mellom de største islamske sektene, men disse tre antakelsene gjelder for alle:

For det første, enhet er det samme som konformisme. For å være sterke, må medlemmene av den verdensomspennende muslimske ummah (nasjonen) tenke likt.

For det andre, diskusjon er det samme som splittelse. Ulikheter i tolkninger er ikke lenger en hyllest til Guds storhet, men en trussel mot den enheten som muslimer må tilkjennegi overfor dem som vil splitte oss.

For det tredje, splittelse er det samme som kjetteri. Ikke lenge etter at ijtihads porter ble stengt, kom innovasjon til å bli definert som en forbrytelse mot religionen. Det var «fitna»; det som splitter. Ettersom splittelse er det motsatte av enhet, må alt som splitter, forhindres. Dette betyr at innovasjon må stanses. Noe som igjen betyr at ijtihad må kveles.

DISSE TRE antakelsene er ikke bare teoretiske. De har satt sitt merke på moderne islamsk historie. Seint på 1800-tallet mislyktes for eksempel egyptiske feminister og intellektuelles modige forsøk på å vekke ijtihad til live igjen på grunn av mer høylytte krav om muslimsk solidaritet (les: enhet).

Mønsteret ser vi fremdeles hundre år etter og langt borte fra Egypt også: Min mors imam i Vancouver i Canada sa nylig at jeg er en større forbryter enn Osama bin Laden fordi boka mi har forårsaket mer splittelse blant muslimer enn al-Qaidas terrorisme. Han har åpenbart ikke sett ironien i å hevde at debatt er verre enn terrorisme. Heller ikke ser han hva han gjør mot muslimer ved å hevde at litterære ytringer splitter oss mer enn bruken av vold gjør.

Hvis muslimer noen gang har hatt behov for å gjenoppdage ijtihad, er det nå.

DE GODE NYHETENE er at ijtihads porter ikke ble stengt av åndelige eller teologiske grunner, men utelukkende av politiske. Dette betyr at det ikke er noe blasfemisk ved å forsøke å gjeninnføre islams tradisjon for kreativ og kritisk tenkning.

Jeg kan fortelle at flere og flere muslimer forsøker å gjøre nettopp det. Under striden om de danske karikaturtegningene ble e-posten min overstrømmet av spørsmål fra reformvennlige muslimer som: «Finnes det en måte å forene religiøs tro med tankefrihet?»

Ja, det gjør det. Koranen inneholder tre ganger så mange vers som oppfordrer oss til å tenke, enn vers som forteller oss at vi må rette oss etter hva som er forbudt eller akseptabelt. I den forstand er nytolkning ikke bare en rett vi har, men også en forpliktelse. Dette er ikke noe vi vil bli fortalt av det muslimske etablissementet noen steder. Men det faktum at en ny generasjon muslimer stiller slike spørsmål, forteller meg at ijtihad har en sjanse i kampen.

DET ER DERFOR jeg og andre har lansert «Prosjekt Ijtihad»; et forsøk på å blåse liv i den islamske kritiske tenkningens ånd, gjennom å sette i gang tabubrytende debatter både på internett og personlig.

Som min historie om den amerikanske imamen og hans «velsignelse» av giftemål på tvers av religioner viser, står muslimer i Vesten i en utmerket stilling til å gjeninnføre ijtihad. Det er tross alt i Vesten vi allerede nyter den dyrebare friheten til å tenke, ytre oss, utfordre og bli utfordret i tolkningsspørsmål, uten å frykte myndigheters represalier. For en fantastisk gave!

Men selv om «Prosjekt Ijtihad» lanseres fra Vesten, kan det ikke stoppe der. Mennesker i hele den islamske verden trenger å få vite om sin gudegitte rett til å tenke selv.

I DEN ISLAMSKE verden kan ijtihads renessanse begynne med frigjøringen av gründertalentene til muslimske kvinner gjennom mikro-forretningslån. Koranen sier at kvinner er underlagt menns autoritet bare hvis mennene bruker penger på å underholde kvinnene. Så hvis en kvinne selv tjener til livets opphold, slik profeten Muhammeds første kone, Khadija, gjorde, kan hun ta sine avgjørelser selv.

Ren ønsketenkning? Så hør på denne historien. En journalist fortalte meg om en kvinne hun traff i Kabul. Kvinnen hadde tatt et lite lån i en ikke-offentlig organisasjon, startet et lysstøperi og med fortjenesten lærte hun seg å lese og skrive. For første gang i sitt liv leste denne kvinnen Koranen selv, i stedet for å være avhengig av at lokale geistlige valgte ut de tekststedene hun kunne se. Hun lærte at Koranen gir alle kvinner rett til å nekte å gifte seg. Og hvis kvinner velger ekteskapet, råder Koranen dem til å sette opp kontrakter som beskytter de rettighetene de har som likeverdige skapninger av Gud.

Hun siterte disse tekststedene for ektemannen sin, som hadde mishandlet henne i årevis. Siden dengang har han ikke lagt en hånd på henne. Kan det være at det FN regner som hovedmanglene i den arabiske muslimske verden - mangelen på kunnskap, frihet og bemyndigelse av kvinner - vil tjene på at ijtihad vekkes til live igjen? Vi er nødt til å overveie denne muligheten.

LA MEG GÅ ett skritt videre: Ijtihad bør ikke bare gjenopplives, men også demokratiseres og populariseres utover akademikere og imamer. Enkelte lærde vil protestere og insistere på at man må ha ferdigheter som først utvikles gjennom mange år med trening, for å kunne utøve ijtihad. Ellers, vil de si, vil hvem som helst sitere Koranen for å forsvare radikal atferd, slik vi allerede ser skje med internetts vekst og tradisjonelle autoriteters reduserte innflytelse.

Likevel sier et stadig større antall lærde at en slik elitisme bare forsterker den underkastelsen som har pestbefengt dagens muslimske sinn - en pest som stanser reformvennlige muslimer fra å heve stemmen mens de konservative tar over. Ifølge Ingrid Mattson, professor i islam ved Hartford Seminary i USA, «på grunn av vårt svært smale synsfelt, vår legalisme og vår autoritære modell for beslutningstaking ekskluderer vi de menneskene som kan gi oss et annet syn på framtida.»

Mattson, den første kvinnelige lederen for Nord-Amerikas islamske samfunn, går så langt som til å oppfordre til ijtihad blant komikere, poeter og musikere. Hun har et forfriskende budskap: Før vi kan vite hvem det er verdt å lytte til, må vi la et vidt spekter av muslimer finne sine stemmer.

DET ER AKKURAT dette muslimske kvinner i Vest-Europa gjør gjennom å spre velsignelsen av giftermål på tvers av religioner, gjennom sine formelle organisasjoner og uformelle nettverk. Jeg ønsker dem alle flotte bryllup.

FAKTA

Den kanadiske

journalisten og filmskaper Irshad Manji

er forfatter av den

internasjonalt bestselgende boken

«Hva er galt med

islam?». Den kritikerroste dokumentarfilmen hennes, «Faith Without Fear», hadde premiere i USA i forrige måned.